top of page
  • larskristian2

Valencia maraton

60 minutter før start: Bussen ankommer startområdet og jeg følger strømmen til de provisoriske teltene som fungerer som bagasjeoppbevaring. Treffer Pål som er en av 5 andre jeg har avtalt å løpe med. Alle skal løpe sub2:30. Vi er enig om en åpningsfart på 3:35min/km og passering halvveis på 1:15:30. Pål har også kjøpt et par hvite armsleeves til meg (som egentlig er to sokker) siden det kun er 8 grader ved start.


30 minutter før start: Innlevering av bagasje fungerer langt fra optimalt. Køen er lang og det er kun én person til å ta i mot. Det krangles og enkelte er ville i blikket (inkudert meg). Jeg presser meg frem og er siste mann som får levere inn i det teltet. Alle andre henvises til neste telt hvor køen er like lang. Flaks. Men jeg mister Pål i alt kaoset.



Oppvarmingen: Jeg jogger litt mellom alle løperne. Bestemmer meg for å løpe til selve startboksen for å være sikret en plass langt fremme. Dårlig valg. Ved start er det kun et lite området på 20x20m til å varme opp. Jeg kjører en klassisk fotballoppvarming. Høye kneløft og spark opp bak. Legger også inn noen korte spurter og spensthopp for å få hjertet til å pumpe litt. Etter hamstringtrøbbel siste uken var en god oppvarming øverst på listen over forberedelser før løpet. Fail.


10 minutter før start: Det begynner å fylle seg opp ved startstreken, skal jeg sikre meg en plass langt fremme må jeg gå dit nå. På vei frem møter jeg en vegg av løpere som har samme mål som meg; en plass først i feltet. Her må jeg bare legge alle høflighetsfraser og manerer til side og tenke at disse menneskene treffer jeg aldri igjen. En klassisk «survival of the fittest» situasjon. Jeg presser meg frem med spisse albuer og et klart og tydelig «excuse me». Ingen flytter seg frivillig, men i møte med 67kg sunnmøring med ett mål for øyet har de ikke noe valg. De fleste er i samme vektklasse så vi stiller likt.


Siste minuttene før start: Vi står som sild i tønne! Det er varmt og lukter svette. Folk begynner å kvitte seg med jakker og vannflasker. En full vannflaske passerer 1cm over hodet mitt. Flaks! Folk på den andre siden av gjerdet jubler for hver jakke eller genser som kastes over. Disse klærne skal til veldedige formål.


Jeg ser ingen av de jeg har avtalt å løpe sammen med, men plutselig prikker noen meg på skulderen. Tollås og Ulrik. Da er vi i hvert fall 3 stykker som kan jobbe sammen mot sub2:30. Vi blir enig om en forsiktig åpning siden alle sammen har fått varmet opp like dårlig.



Starten: I det startskuddet går og bermen slippes løs skjønner jeg fort at de neste minuttene kun vil handle om én ting. Overleve uten uhell! Tusenvis av løpere stormer over broen og inn i første sving. Bein og armer fly om hverandre. Det dyttes og presses. Jeg starter klokken i det vi passerer under det jeg tror er starten, noe som senere skal vise seg å være 200m for sent.


0-5km: Det er kaos! Det flyr løpere forbi meg. Noen treffer jeg igjen senere i løpet fordi de åpner langt over evne, mens andre har kommet sent til start og måtte stille seg bakerst. Disse prøver fortvilet å komme seg frem til sine likesinnede. Det flyter greit for min del. 3:37min/km på klokka er helt i tråd med en litt forsiktig åpning. Hamstringen holder foreløpig, ingen kjenning.


I det vi passerer 5km «lapper» jeg på klokken. 17:11 på første 5km! Det tilsvarer en pace på 3:26min/km. Noe stemmer ikke. Klokka viser 3:37min/km, men basert på distanse og tid har vi løpt i 3:26min/km. Panikken brer seg! Jeg kjenner syra presse på, dette er jo alt for fort!


5-10km: Det føles ikke så raskt ut likevel. Hva skjedde på de første 5km? Om det stemmer så ligger vi allerede 37s foran skjema på 2:30! Vi stoler på klokkene og følelsen og fortsetter i 3:34min/km. Hamstringen er foreløpig helt fin og jeg begynner å lure på hva det er jeg har kjent den siste uka? Bare innbilning og hyperkonderi? Jaja, bryter jeg på 30km fordi jeg har overvurdert meg selv så skal jeg fortsatt skylde på hamstringen. Hotellet vårt ligger strategisk plassert på 29,6km. Bra planlegging. De neste 5km går på 17:56. Det tilsvarer 3:35min/km. Helt etter planen.



10-15km: Jeg begynner å kjenne det litt i bena. Leggen knyter seg litt. Faen. Skulle vært nøyere med tåhev! Øvelsen jeg slurver mest med på styrketreningen. En mann i kilt og parykk passerer meg. Han ser lett ut i steget. Jeg begynner å tenke at den harde starten allerede er i ferd med å knekke meg. Tollås og Ulrik ser lette ut i steget. De ligger 10 meter foran meg og det er i ferd med å bli en liten luke opp til gruppen de henger på. Begge to er betydelig bedre enn meg på underdisstanser. Hva tenkte jeg med som trodde at jeg kunne løpe maraton med disse to? Jeg bestemmer meg for å ikke forsøke å hente de igjen. Vi ligger tross alt foran skjema og farten nå er akkurat etter boken. Disse 5km går i nøyaktig samme tempo som de forrige. 17:56.


15-20km: Jeg har avtalt med Caroline at hun skal stå på 16km for å filme meg. Viktig å ha noe til sosiale medier. If it ain’t on instagram it didn’t happen. Jeg prøver å se lett og elegant ut. Tørker bort litt sikkel, retter på startnummeret og slipper meg litt bak feltet for å være godt synlig. Ser ikke Caroline noe sted.


Rett før vannstasjon på 19,3km, nærmere bestemt på 19km er planen å ta 300mg koffein. Jeg knoter fælt for å få frem tablettene, men får de omsider inn i munnen. Vannstasjonen kommer selvsagt ikke når klokka mi viser 19,3km, så jeg må løpe i to minutter med koffeintablettene i munnen. Jeg blir kvalm. Omsider kommer vannstasjonen og jeg får svelget tablettene unna.


I følge klokka mi passerer vi 20km på 1:10:56. Dvs. at forrige 5km gikk på 17:57. Helt etter planen.


20-25km: «Halla» hører jeg plutselig. Håkon Urdal kommer opp på siden. Mannen som har løpt X-antall maraton under 2:34 siste året og som igjen forsøker seg på sub2:30. Han er en av de som måtte starte litt bak og har løpt seg opp i feltet. Vi passerer 21.097m (halvmaraton) på 1:14.48 i følge klokken min. Jeg sier det til Håkon og legger til at han må jo ligge enda bedre an enn meg siden han startet bak. Håkon stusser på det. Hans klokke viser 1:15.24. Noe stemmer ikke. Startet jeg klokken for sent? Nei, umulig. Startet den jo da vi passerte startseilet? Men jeg husker at jeg stusset over at det ikke var noen tidtakermatte der for å registrere chippene. Det begynner å gå opp for meg. Jeg regner litt på det og kommer frem til at klokken min må vise 47s for lite. Søren. Vi ligger 35s bak skjema, men jeg trøster meg med at det er helt etter planen om å passere halvveis på 1:15.30.


Feltet vårt er for øvrig i ferd med å sprekke opp. 30 meter foran oss ligger et stort felt som ser solid ut. Tollås og Ulrik ligger i tet der. Jeg bestemmer meg for å tette luken. Urutinert. Neste km går på 3:22min/km. Det svir litt i bena, men vi får kontakt. 17:57 går de siste 5km på. Helt etter planen.


25-30km: På 26km har jeg igjen avtalt med Caroline at hun skal stå for å heie og filme meg. Meg, meg, meg. Det er meg det handler om i dag. Jeg gjentar samme prosedyre som ved 15km. Tar også av meg de hvite armsleevene (som egentlig er to sokker) og tenker at jeg kaster de til Caroline om jeg ser henne. I det jeg ser henne smiler jeg og forsøker å se uanfektet ut. Kaster armsleevene (som egentlig er to sokker) til henne og tar det for gitt at hun skjønner at hun skal ta de med seg. Det gjør hun ikke. Men det ble en bra filmsnutt da.


Koffeinen begynner å kicke inn. Jeg flyter bortover lett som en lek. Sier til Tollås at nå må jeg passe meg for å ikke løpe for raskt siden koffeinet demper all følelse av utmattelse. Det går litt raskere nå. 17:52 de siste 5km.

30-35km: Løypas tøffeste strekke. Om det kan kalles det i en så flat løype. Men det går litt oppover i hvert fall. Koffeinet har fremdeles effekt. Så det går raskt. De siste 5km klokkes på 17:50. Jakten har begynt.


Noen spyr i steget rett foran meg. Kommer meg akkurat unna. Vi tar igjen flere av løperne som stormet forbi meg i starten. Klassisk. Folk overvurderer seg selv.


Håkon løper fra oss. Han ser sterk ut! Jeg bestemmer meg for å fortsatt være litt kald og vente med å øke farten for mye.


En plutselig eim av avføring treffer nesen min. Foran meg ser jeg en mann nedsølet av avføring. Tanken om burger og pils rett etter målgang fordufter helt. Vann og banan får holde. Jeg forsøker å passere med god avstand.



35-40km: Nå setter jeg inn støtet. Jeg har ca. 45 sekunder å ta igjen de neste 7km. Det tilsvarer en snittfart på 3:26min/km. Det føler jeg er mulig. Jeg har ingen muskulære vondter verdt å nevne og energinivået er høyt. Men likevel så «napper» det i bakside lår i det jeg øker farten.


Vel vitende om at en krampe nå vil koste meg dyrt blir jeg tvunget til å senke farten ned til 3:36min/km. Jeg forsøker å endre litt på løpestilen. Mindre oppspark bak for å minimere risikoen for krampe. Jeg løper som en Playmo. Nesten uten bevegelse i kneleddet.


Jeg gjør noen små og spede forsøk på å øke, men det lar seg ikke gjøre. Det napper i baksiden av låret hver eneste gang. Det går litt saktere nå. 18:03 på de siste 5km.


40-42,5km: Noen meter foran meg ser jeg en gjeng damer i bikini. Først tenker jeg at jeg ser syner, men etter hvert så skjønner jeg at det er noen av damene fra eliteklassen som skal løpe sub2:32. De har pacer. De startet litt foran meg så jeg skjønner at selv om sub2:30 ikke går så blir det en god tid.


Jeg har klart å øke farten litt så jeg glir sakte forbi. På 41km står Caroline og filmer igjen. Jeg roper at jeg har krampe, men det hører hun ikke.



De siste 400 meterne forsøker jeg en desperat sluttspurt som ender i krampe 200m fra mål. Jeg jogger over streken og stopper klokka på 2:31:04. Blir møtt av en dame som brutalt dytter meg innover i målområdet. Jeg vakler forbi flere døde kropper som til tross for bedre tid har lidd en mye verre skjebne enn meg. Det jamres og kastes opp, men ikke av meg. Nappingen i baksiden har nok sørget for at jeg ikke fikk tatt ut alt siste halvtimen. Kanskje like greit. Jeg er happy med tiden, innsatsen og gjennomføringen.


Det blir maraton neste år også!


Comments


bottom of page